Bitterhet og tilgivelse

Det er rene magien når man klarer å gi slipp på fortiden for sin egen del.
Foto: Pixabay


En av de tøffeste tingene som kan skje i terapirommet, er møtet med egen bitterhet.
I alle fall syns jeg det var tøft. Ofte var det jo ene og alene om å gjøre og snakke om det som har vært fælt opp igjennom med terapeuten som gravde og spurte utrettelig om disse tingene.
Du kjenner deg kanskje igjen?
Bitterhet over hvordan noen har behandlet deg, bitterhet over mobbing og utestengelse, bitterhet over mennesker du stiller ansvarlig for vanskelighetene du gjennomgår, bitterhet over å ha gitt så mye uten å få det du kunne tenke deg tilbake, bitterhet fordi det du en gang lærte viser seg å være «feil»…det er så mange årsaker, og det å komme seg ut at det er virkelig ikke lett.

Personlig kom jeg ikke over bitterheten i terapirommet i det hele tatt, det kom ikke før mye senere gjennom egen læring fordi jeg ikke forsto hvordan det skulle kunne være mulig å tilgi all den f***skapen, for å si det rett ut. Ikke fikk jeg noen «oppskrift» på fremgangsmåte heller.
Så jeg tenkte jeg ville dele min tanketeknikk med deg, sånn at du kanskje også kan slippe taket i gamle, vonde minner og begynne å leve med mer glede og tilfredshet i livet.

Bitterhetens natur
Min erfaring er at vi sitter fast i bitterhet fordi vi venter på en unnskyldning, beklagelse eller godtgjørelse fra de som har gjort oss vondt. Jeg for min del følte at det var helt uaktuelt å gå videre før de som hadde forulempet meg på ett eller annet vis hadde innrømmet det de hadde gjort, beklaget og gjort det godt igjen. Dette er veldig vanlig. Det er en slags forsvarsmekanisme i det. Og det er jo veldig naturlig å tenke at man ikke kan tilgi noen som ikke har bedt om unnskyldning. Men det er dessverre lite sannsynlig at å vente på at noe eller noen der ute skal forandre på seg vil få deg dit du vil-  til det å ha et godt liv tross alt som er skjedd.
For å få til det, så er en helt ny måte å tenke på nødvendig.

Tilgivelsens makt
Her vil jeg komme inn på noe som kan være litt vanskelig å forholde seg til: Når du går der og er bitter og utafor på grunn av hva en eller annen har sagt eller gjort en gang i fortiden- kan du se at du har gitt vedkommende veldig stor makt over deg?
For å bruke meg selv som eksempel:
Jeg har vært gjennom noen særdeles voldelige og destruktive forhold. Et av de aller verste kom jeg ikke helt ut av før i 2009. noen måneder før jeg traff Thomas.
En av de tingene som skjedde da jeg opplevde det jeg kaller «sannhetstriggeren», var at jeg innså hvor latterlig stor makt jeg hadde gitt de som har gjort meg vondt gjennom tidene. Sannheten er at samme hvor grusomt jeg hadde det på grunn av dem, så merket ikke de noe av det, for jeg hadde jo ikke mer med dem å gjøre.
Hvorfor skulle jeg tillate dette å fortsette?
Hvorfor skulle jeg fortsette å ha det så fælt når de etter all sannsynlighet ikke skjenket meg en eneste tanke?

Vi er alle skrudd sammen sånn at vi er mest opptatt av oss selv. Det er en del av den menneskelige natur. Så jeg tilga. Slapp taket i dem helt og holdent. Ikke fordi jeg mener det de gjorde er greit, for det syns jeg absolutt ikke- men fordi jeg unnet meg selv å frigjøre meg fra dette jerngrepet jeg hadde tillatt dem å ha, og ha det godt i livet. Jeg tok tilbake makten selv. Jeg kuttet båndet som bitterheten hadde tvunget frem mellom meg og disse menneskene- og det var rett og slett helt fantastisk befriende!

Ettervirkningene
Til å begynne med kan hele dette opplegget virke fullstendig unaturlig.
De fleste av oss er jo opplært til at vi ikke skal ha det bra dersom vi har gjennomgått noe traumatisk eller veldig vanskelig. Vi er også opplært til å ha stor barmhjertighet og sympati overfor andre som har det tøft.
Ikke på ett eneste tidspunkt i livet har jeg opplevd at noen i min fysiske nærhet har sagt at «Kjære deg, Anne Kari. Nå er det på tide å kutte ut denne bebreidende og lidende tilværelsen. De du er så bitter på, merker ikke en døyt av det raseriet og depressive sinnelaget du har lagt til deg på grunn av dem, så nå er det på tide å slippe taket. Tilgi dem! Slipp taket! Ikke fordi det de har gjort er greit, men fordi du fortjener å ha det godt! Tilgi for din egen del. Det er den eneste måten å komme videre!»
Derimot møtte jeg rett som det var «Huff, stakkars deg- ja det skjønner jeg godt. Det er ikke rart at du har det som du har det.» og den slags.
Syns jeg det var deilig og betryggende at noen syntes synd på meg og tok min side? Ja, selvfølgelig!
Kom jeg meg noe videre av det? Nei, tvert imot. Fordi jeg trengte den anerkjennelsen andre ga meg ved at jeg var et offer, så fortsatte jeg som offer. For hvis jeg ikke var et offer, kunne jeg risikere at andre ikke brydde seg på den måten mer, og det orket jeg ikke tanken på.
Men jeg tok feil.

Så snart jeg hadde tilgitt, åpnet det for en egenomsorg jeg unner alle å få oppleve. For den er slik av natur at den gjør deg i stand til å helt naturlig be om det du trenger av omsorg i stedet for å se det som nødvendig å lide eller ofre deg for å motta den.
Det er en frihet i dette som er helt ubeskrivelig god- for trivsel i livet blir ikke lenger påvirket i så stor grad av hva alle andre måtte tenke, mene, synes eller foreta seg, men langt mer av hva du selv vil og ønsker.
Jeg sier absolutt ikke at vi ikke skal tillate oss å kjenne på smerten av det vi har opplevd og møte hverandre med forståelse og empati. Det jeg sier er at om vi holder fast på den smerten for lenge, så danner vi oss et mønster som ikke er bra for oss. Derfor er tilgivelse så viktig. For med den kommer mer av kontrollen over eget liv tilbake, og det er jo det vi egentlig vil ha alle sammen, er det ikke?
Og når du er klar, vil det skje med deg også.
Jeg er her for å hjelpe deg å oppnå det.

Du er som alltid velkommen til å ta kontakt med meg på annekari@lakaw.no.

Opp og frem! 😊