Hvem er du?

Hva sier du til deg selv om deg selv?
Foto: Pixabay

– Unga der har aldri oppført seg sånn!! skrek faren min til meg mens vi kranglet så busta føyk. Han sammenliknet meg med barna til et vennepar.
– Det er så stille og godt når du ikke er her! fortsatte han, og viste til da jeg var på institusjoner og ikke hos dem.

Jeg skjønner ham i ettertid veldig godt, for det er ikke bare, bare når ungen din fyker løs på både kona di og deg i vilt raseri – men disse uttalelsene fikk meg ikke til å bli noe bedre. Tvert imot. Å få konkrete uttalelser om å være så alt annet enn bra nok er ikke sunt for noe barn. Og jeg, i likhet med alle som har opplevd liknende, formet mitt selvbilde etter dette. Konklusjon: Ikke godkjent, avvist, «feilvare». (Jeg understreker at vi i dag har et utmerket godt forhold, og det er ingen som bærer nag rundt dette.)
Når man er barn, så tar man slike avgjørelser om hvem man er basert på andres- særlig de voksnes – uttalelser. Og det sitter i lenge!

– Jeg er så dårlig at jeg ikke kan gjøre noe som helst på dagen hvis jeg skal orke å være kone og mor i ettermiddag…
Det var et annet refreng jeg holdt gående en stund. Hva det skulle være godt for vet jeg ikke, men sånn var det. Kanskje ønsket jeg å være fri for ansvar en stund? Og jo mer jeg gaulet på det refrenget der hele min identitet var sentrert rundt en diagnose, jo verre ble det: Hjemmet vårt så ikke ut, middag tilhørte sjeldenhetene, og besøk hjem ble for flaut så jeg prøvde å unngå det. Det sier seg selv at dette ikke var noen holdbar situasjon.

Så hvordan snudde det?
Vel, først måtte jeg jo innrømme denne veldige offermentaliteten jeg ikke visste at var det engang. Så måtte jeg definere hvordan jeg ønsket å ha det da jeg la meg for kvelden, finne ut hva jeg måtte gjøre for å skape den følelsen og gå til handling på det. Og det funket veldig bra! Nå gjør jeg en hel masse hver dag, og elsker det. Hjemmet er ryddig nok til å ikke bli flau av besøk, mye oftere middag og kombinerer jobb og studier med både mors- og konerollen på en måte både barn, mann og jeg trives med.
De ordene som i dag følger etter mine «Jeg er….» er totalt forskjellig fra de jeg har fortalt om over. Jeg vet at jeg er mer enn bra nok, og om jeg ikke skulle oppleve meg selv som det, vet jeg med 100% sikkerhet at jeg er fullstendig kapabel til å gjøre noe med det.

Så hva sier du til deg selv om deg selv? Definerer du deg utfra diagnoser, suksesser, det du ikke har klart, din unike individualitet, hva «alle andre» har på gang, eller…? Hva setter du inn etter «Jeg er…?»
Det er så viktig å være bevisst på dette, for måten du definerer deg selv påvirker absolutt alt i livet: jobb, penger, fritid, forhold, egenutvikling, din rolle i samfunnet- alt!
Så jeg oppfordrer deg til å gjøre deg bevisst på ditt eget selvsnakk, og gå inn for å gjøre det til noe styrkende og positivt fremfor noe tyngende og negativt.

Husk at du alltid kan kontakte meg på annekari@lakaw.no om du har spørsmål om det jeg skriver om her inne, eller om det skulle være noe annet du vil si noe om. Jeg er her for at du skal komme deg opp og frem!