Hvorfor psykologen maser om oppvekst og barndom

Det kan være ganske slitsomt når psykologen graver i det som har skjedd deg gjennom tidene, Her får du vite hvorfor det er så viktig å gjøre det.
Foto: Pixabay

Noe av det første som skjer i terapirommet er ofte at psykologen spør en masse om fortid og oppvekst. Og hver gang det kommer en ny psykolog inn i bildet, så blir det til å fortelle det samme helt på nytt igjen. Hvorfor i all verden skal dette maset om fortiden være nødvendig gang på gang? Hva er poenget?

Svaret er egentlig ganske logisk, men min erfaring er at pasienter som regel ikke får vite hva psykologen bruker denne informasjonen til, derfor vil jeg fortelle deg det her.

Opplevelser fra barndommen preger tankesettet vårt, som igjen påvirker de valgene vi tar i livet.
Foto: Pixabay

Beslutninger som påvirker valgene vi tar
Som barn er vi som mentale og følelsesmessige svamper. Alt som skjer gjør at vi tar en bestemt avgjørelse for oss selv, og det former de valgene vi tar etter hvert som vi blir eldre.
Jeg kjenner ikke din historie, så jeg bruker meg selv som eksempel slik at du kan få en større forståelse av dette:
Jeg har hele tiden visst at jeg er adoptert, men på et tidspunkt ble jeg veldig opptatt av hvorfor, og hvor jeg kom fra. Adoptivforeldene mine (som for meg er mamma og pappa) kunne ikke fortelle meg det jeg ville vite om mitt biologiske opphav selv om de hadde en viss innsikt, og det skapte et voldsomt raseri i meg.
Resultatet ble vold. Masser av det.
Dette, sammen med andre ting som skjedde, gjorde at barnevernet gjorde et nytt inntog og jeg ble plassert i en institusjon i Oslo.
Min opplevelse var da at ikke bare hadde jeg blitt valgt bort én gang, men to. Da tok jeg følgende beslutninger: «Du kan ikke avsløre hva du trenger eller vise negative følelser, for da blir du forvist» og «Du er nødt til å gjøre nøyaktig det som forventes av deg fra de som bestemmer, ellers er du ikke bra nok».
Og dermed begynte mine mange år med å undertrykke sanne følelser for å klare å rette meg etter det jeg opplevde andre forventet av meg, med hensikt å være nettopp bra nok.

Din normal eller samfunnets?
Foto: Pixabay

Definisjonen av «normalen»
Her kan det ligge store motsetninger. Én ting er hva samfunnet tilsynelatende kategoriserer som normalt. Det du selv opplever på daglig basis, og derfor lagrer som din normal, kan være noe helt annet.
Eksempel:
I oppveksten ble jeg ofte sammenliknet med barna i tilsynelatende perfekte familier, der barna gikk på skolen hver dag og det virket som om det aldri var trøbbel i huset. Så det ble min målestokk på samfunnets definisjon på normalt.
Men siden jeg tilbragte så mange år av barne- og ungdomsår på ulike institusjoner, så var min personlige normal å bo sammen med mennesker i krise, ha konstant tilgang på terapeuter, og en skolegang med eget klasserom og egne lærere adskilt fra elever som i motsetning til meg ikke hadde noen interesse for å lære.
Resultat:
Jeg klarte ikke overgangen til vanlig videregående skole fordi kontrasten ble for stor. Jeg involverte meg i ekstremt destruktive forhold der kjæresten min var i krise eller hadde store problemer, og jeg kjempet en inderlig kamp for å være bra nok ved å rette meg etter det jeg trodde disse kjærestene forventet av meg.

Når du begynner å se hvordan fortidens opplevelser har påvirket valgene dine, kan mye falle på plass.
Foto: Pixabay

Psykologen ønsker å forstå deg
Og den eneste måten å få til det på, er å finne ut av hvilke opplevelser du har hatt som har påvirket og formet ditt syn på tilværelsen.
Så neste gang han eller hun spør deg om noe fra fortiden, prøv å fortelle utfra den nye kunnskapen du har fått her. Ikke bare vil det hjelpe psykologen med å hjelpe deg, du vil også forstå deg selv bedre, og da er det tatt et STORT skritt fremover. For når du selv vet mer om hva som rører seg i underbevisstheten din og drar det frem i lyset, så har du makten til å forandre på det og lære å ta bedre avgjørelser slik at livet kan bli slik du vil ha det.
Det er ingenting jeg ønsker mer for deg enn det.