Kunsten å eie foreldrerollen

Foreldrerollen er ikke bare-bare, særlig ikke når psykiske utfordringer er med i bildet.
Foto: Pixabay

I går var det morsdag, og fokuset var på hvor heldige vi er som mødre, hvor flotte barna våre er og hvor takknemlige vi er- eller hvert fall bør være.

Men noen må, så jeg sier det høyt- la oss være ærlige:

Foreldrerollen er alt annet enn enkel dersom man selv har psykiske utfordringer, eller barnet har det. Da blir hver dag en kamp- og jeg vet for jeg har opplevd begge deler.

Så hva gjør man i disse tilfellene der man kanskje ikke er så himla glad for alt styret i hverdagen fordi psyken sliter, eller som mine foreldre opplevde med meg: å gå på nåler rundt ungen sin hver eneste dag fordi de aldri visste når jeg kom til å «klikke» i raseri og fysisk utagering?

Her er mine beste tips til mestring for disse to situasjonene:

Finn motet til å si det som det er, og ønsk sannhet velkommen- det er første skritt til endring.
Foto: Pixabay
  • Erkjenn det som er.
    Det aller viktigste du kan gjøre for deg selv og familien, er å erkjenne det som er. Det som er realitet. Erkjenn din egen situasjon, erkjenn problemet, innrøm det overfor deg selv- inkludert en ikke-dømmende erkjennelse av hvordan du selv har bidratt til at det har blitt som det har: Har du vært utydelig eller unnvikende rundt å snakke om tingene? Har du «lekt struts» og håpet at det skal gå over av seg selv? Har du unngått å sette grenser i frykt for krangel og konflikt? Har du gitt fra deg makten over eget liv og satt ansvaret for din hverdagstrivsel over på noen andre? Først da kan du begynne å gjenvinne kontrollen. Jeg vet at dette sikkert ikke er det du ville høre, men jeg vet også at å gå inn for ærlighet rundt disse tingene er det første som må til for at du skal få det slik du ønsker deg.
  • Hvordan vil du det skal være?
    Ut fra hva du kom frem til i oppfordringen ovenfor: Hva trenger du i hverdagen for å ha det bra? Hvordan vil du at hverdagen skal være? Trenger du mer alenetid? Trenger du å bli flinkere til å sette grenser? Skulle du ønske du hadde mer kontroll på dagene? Finn 3 helt konkrete ting du trenger eller ønsker deg som ville gjort hverdagen bedre, og skriv de ned. Ingen kan bidra med det du trenger hvis ikke du vet selv hva det er.
  • Ta for deg de tre tingene du skrev opp, og spør deg selv: Hva er en ting jeg kan gjøre for å oppnå det jeg ønsker?
    Om du trenger mer alenetid, be om det. Om du trenger å bli flinkere til å sette grenser, skaff deg informasjon om hvordan man gjør det, eller meld deg/dere på PMTO kurs (sistnevnte er noe av det lureste jeg har gjort). Om du skulle ønske du hadde mer kontroll på dagene, lag en plan og skriv det opp i en hverdagsplanlegger.  Poenget er å ta tilbake kontrollen- ditt liv, du bestemmer.
  • Kommunisér
    Fortell de du lever sammen med hva du har kommet frem til at må til for at du og dere skal få det bedre, og hva du har bestemt deg for å gjøre for å få det til. Fortell det også til terapeuten din dersom du har en, slik at vedkommende kan hjelpe deg med fremgangen slik at det forsetter opp og frem i stedet for tilbake og ned i gamle spor.

OBS!! Dette er viktig:
Når du leser dette, så kan det hende du rett og slett blir sinna og tenker «jeg har da for pokker ikke gjort noe for å få det sånn!!» Til det vil jeg si at du har helt rett i at såret/årsaken til smerten ikke er din skyld- men å heles fra det, det er like fullt ditt ansvar. Og det er gode nyheter, for det betyr at du kan tar tøylene i egne hender i stedet for å vente på at noe eller noen der ute skal fikse det for deg. Du kan finne løsningen selv, og be andre om hjelp for å komme dit.

Vi mennesker er skrudd sammen sånn at vi klager på ting som plager oss. Hver eneste en av oss har gjort det, titusner av ganger.

Men legg merke til at vi stort sett klager over ting som kan forandres.

Vi klager ikke over tyngdekraften, for den bare er der- den kan vi rett og slett ikke gjøre noe med. Men stort sett alt annet vi klager over, kan vi gjøre noe med.

«Ungen min er umulig», «De hører ikke etter», «Han skjønner ingenting», «Jeg har så lyst til å (fyll inn selv), men det er jeg for dårlig til»- alle disse tingene er det mulig å gjøre noe med.

Sannheten er at vi ikke er villige til å ta den risikoen som kreves for at det skal bli en endring.

Om ungen din er «umulig», så er det opp til deg å lære å sette tydeligere grenser,men du lar være- kanskje fordi du risikerer tidenes raserianfall fra han eller henne. Du vil ikke ha konflikten, så du styrer unna, på nytt og på nytt.

Om noen ikke hører etter, er det igjen et spørsmål om å sette tydelige grenser for hva du aksepterer eller ikke og være klar på hva du vil. Du vil de skal lytte til deg, men da må du ta risikoen med å fortelle hva du ønsker fra dem i stedet for å håpe at de skal skjønne det av seg selv, du må risikere å få et «nei» og det er skummelt. De fleste mennesker syns det.

Han «skjønner ingenting» fordi du ikke forklarer det på en måte han kan ta til seg. Kanskje er du rasende når du prøver, eller ikke finner de riktige ordene- eller kanskje du ikke vet selv hvordan du skal forklare det?

Og om du anser deg som for dårlig til å gjøre noe du har lyst til, har du to valg: Enten aksepterer du at du er for dårlig og slipper taket i det du har lyst til, eller du gjør det du kan for å bli bedre slik at du kan gjøre det likevel.

Dersom dette «slår» deg litt i magen, kan det være lurt å ta det opp i terapirommet, for om du knekker denne nøtta, da vil du se store forandringer skje til det bedre- det lover jeg.
Kanskje ikke over natta, for slikt tar litt øvelse- men tro meg, det er verdt det. Og når det først er mestret, er det ingen som kan ta fra deg hverken selvtilliten, selvrespekten eller styrken denne evnen gir deg. Den er og forblir din til evig tid.

  • OBS igjen!!
    Kanskje tenker du nå at «Om jeg klager over symptomene på diagnosen min, så er ikke det akkurat noe jeg kan noe for at er der- jeg kan ikke forandre på det!». Jeg både hører og føler med deg. Been there done that- ikke gøy.
    Det som funket for meg var å følge det jeg har skrevet om her, pluss en ting til:
    Jeg lot leger, behandlere og medisiner ta for seg diagnosen- så satte jeg fokuset på å leve det livet jeg ønsket meg og som gir meg glede.

Det ligger mye unødvendige selvbegrensninger i dette med å identifisere seg med et diagnose-ord, og jeg skal ta for meg det i neste blogginnlegg som kommer mandag 18 februar. Ordene «jeg er» er mye mer kraftfulle enn man kanskje skulle tro.

Det er litt av en utfordring å skape forandring. Jeg er her for å hjelpe deg opp og frem!
Foto: Pixabay

Jeg er her for å hjelpe deg opp og frem, så selv om jeg har snakket veldig rett ut her, håper dette innlegget var til nytte for deg. Hvis du har kommentarer eller spørsmål er det bare å sende meg det på epost, eller på Facebook siden min, Læring med LakaW- din terapicoach.