Slik blir du tryggere på å dele

Det er ikke alle som finner det like naturlig å dele tanker og følelser som denne gjengen. I denne artikkelen lærer du konkrete øvelser for å gjøre det å dele tryggere for deg.
Bildet er tatt av StockSnap fra Pixabay

«Huff, jeg orker ikke å sitte der og prate og prate og grave og grave!» sa han med krass stemme.

«Hva skal det hjelpe om jeg sitter der og forteller om all dritten? Jeg er der ikke for å prate om den, jeg er der for å få løst et problem!» nesten ropte hun som var pårørende fortvilt.

«Nei, vet du hva, jeg deler aldri personlige erfaringer med pasientene mine, det har de ikke noe med!» sa terapeuten forferdet.

Hvilke av disse innstillingene lover godt for trygghet og tillit i terapirommet?

Vel… Ingen av dem.

Så hva gjør vi da?

Les videre.

Til deg som er behandler

Jeg velger å begynne med deg, for du kan i utrolig stor grad påvirke hvor trygge de ulike pasientene føler seg på deg.

Vet du hva som er den mest effektive måten å få de til å stole på deg?

Det er ikke å bruke laaaaaang tid gjennom flere samtaler. Det er ikke laaaaaang tids opplevelse av at du faktisk overholder taushetsplikten. Det er ikke hvor enig med dem du sier deg. Det er ikke dine ord om forståelse og medfølelse.

Så hva er det da?

DITT EGET MOT TIL Å DELE ERFARINGER FRA EGET LIV!

Ja, du leste riktig. Ditt eget mot til å dele erfaringer fra eget liv.

Hvordan?

Begynn første time med å fortelle om hvem du er og hvorfor du valgte akkurat dette yrket. Sjansen er stor for at det var noe relativt dramatisk som fikk deg til å velge denne retningen, så fortell om det. Om du skal hjelpe noen som er pårørende, og du har egen erfaring, del det! Jo mer du forteller om det du har opplevd og hvordan du ryddet opp i det, jo mer vil de følge etter.

Husk at du er autoriteten i rommet, så det er du som setter lista. Jo mer du deler, jo mer er de villige til å dele, fordi det blir mer som en samtale enn et avhør.

Gjør det samme med hver eneste teknikk eller øvelse du ønsker å gjøre med dem.

Og få de for all del aldri til å gjøre øvelser du selv aldri har prøvd. Sannheten er at vi stoler mer på folk med egenerfaring enn med teori.

Si meg, du ville vel aldri villet lære å kjøre bil av noen som har lest en haug om det men aldri har gjort det?

Husk på dette i møte med alle dine pasienter.

Jeg lover at tilliten vil stige til de grader, og med det vil effekten av terapien vise seg langt raskere og mer varig.

Jo mer du som behandler er villig til å dele, jo tryggere blir pasientene på deg.
Bildet er tatt av Mabel Amber, still incognito… fra Pixabay

Til deg som er pårørende

Det er krevende å være pårørende til noen som sliter psykisk.

Ofte går en på nåler for ikke å trigge krangel eller symptomer, og det er ikke rent sjeldent en holder tilbake av den grunn.

Men at du lærer deg å dele åpent om dine egne følelser og tanker er avgjørende for at den du er pårørende til skal bli bedre.

Visste du at du har større innvirkning på den du er pårørende til enn det terapeuten har? Vel, det har du. Så hvis du er villig til å dele følelser og erfaringer, både med terapeuten og dem selv, så vil de være mer villige også.

Og husk for all del: Dette er ikke et «navnet til den du er pårørende til» problem- det er et familieproblem. Alle blir påvirket av problematikken, og alle må ta del i bedringsprosessen, for dette er domino.

Jeg vil oppmuntre deg til å begynne å skrive dagbok der du utforsker alle følelsene du har omkring ting, og øver deg på først og fremst å være ærlig overfor deg selv.

Jo mer trygg du er på det, jo tryggere vil det være å dele det med andre, hvilket igjen setter et eksempel for den du er pårørende til om hvordan det kan gjøres.

Ta for deg alle følelsene, lag etter lag: «Jeg er sint fordi….» «Jeg er redd for….» «Jeg er trist og lei fordi….» «Jeg skulle ønske at….» » Jeg ville bare….» «Jeg forstår at….» «Jeg tilgir…..» «Jeg er glad i deg».

Om du i tillegg skriver et fiktivt svarbrev, altså det svaret du skulle ønske du hadde fått, så er det kjempeflott, for da øver du deg også på å uttrykke det du trenger, ønsker deg og vil ha.

Jeg oppfordrer alltid deg som pårørende til å ha en egen støttespiller, som fastlegen din, en terapeut, psykolog eller coach, og i starten kan det være lettere for deg å vise de brevene enn å snakke og fortelle høyt selv. Etterhvert vil du snakke som bare det, men ett og ett skritt av gangen.

Som pårørende er du rollemodell, derfor er det så viktig at du øver på å snakke om det du tenker og føler.
Bildet er tatt av StockSnap fra Pixabay

Til deg som er pasient

Også til deg vil jeg anbefale å bruke brevmetoden som jeg beskrev til dine pårørende over. Psykiske lidelser blir verre av å holde inne, og den første du må bli trygg på å dele med, er deg selv.

Vet du forresten hvorfor psykologer og behandlere maser sånn om barndom og fortid?

De gjør det for å forstå hvilke grunnlag du tar avgjørelsene dine på.

Hvis ikke du ønsker å bruke brevmetoden, så prøv dette:

Ha en notatbok og en penn klar.

Tenk på og skriv ned ulike vanskelige hendelser du har opplevd fra barndom og frem til nå. Det trenger ikke være mange, 3-5 holder i massevis til å begynne med.

Når det er gjort, start på toppen og prøv å tenke deg hvilken avgjørelse du tok som ble liggende i underbevisstheten som følge av denne hendelsen.

Til sist beskriver du hvordan du tenker at den avgjørelsen påvirker deg i dag.

La meg gi et eksempel fra eget liv:

Jeg ble adoptert. Altså opplevde jeg å bli fjernet fra foreldrene mine. Jeg husket det ikke, men jeg visste jo at det hadde skjedd. Da jeg var rundt 12 år gammel var problemene så store hjemme at foreldrene mine ikke så noe annet valg enn å la barnevernet flytte meg til en barne- og ungdomsinstitusjon. Det var hendelsen.

Avgjørelsen jeg tok var som følger: Jeg kan ikke uttrykke sinne, skuffelse, sorg eller frustrasjon overfor andre- jeg må gjøre akkurat som de andre forventer av meg, ellers blir jeg valgt vekk.

Hvordan den påvirker meg i dag: Jeg vet at jeg har et innebygget forsvarsverk som gjør at jeg automatisk reagerer med å skulle rette meg etter det jeg tror er andres forventninger, for ikke å bli avvist. Jeg har øvd meg på å kjenne igjen følelsen, så når den dukker opp nå, tar jeg en pause, tenker meg om, og revurderer hvordan jeg skal forholde meg. For meg har det hjulpet veldig.

Du kan selv utføre en teknikk alle terapeuter bruker for å få innsikt i hvordan du gjør valgene dine
Bildet er tatt av Free-Photos fra Pixabay

Prøvde du? Så flott! Du har akkurat utført kognitiv terapi på deg selv, tenk på det du! Utrolig bra jobba!

Tusen takk for at du leste.

Jeg håper du fikk nytteverdi av dette, og at du nå vet litt mer om hvordan å gjøre det trygt å dele.

Minner om sjekklistene til gjennombrudd, og følg meg gjerne på Facebook. Jeg er tilbake med nytt innlegg neste søndag, og da handler det om å få oversikt i kaoset.

Til da-

Opp og frem! 🙂